Christianblogg

Krigens skjønnhet og sorg

2011-05-18T09:54:00.000+02:00

Jeg har lest ut neste Peter Englund - bok, som har originaltittel "Stridens skönhet och sorg". Boka er spesiell. Den er glitrende skrevet. Med sine ekte skildringer fra 19 personer som opplevde første verdenskrig på nært hold, er den engasjerende og rørende. Med sine fyldige fotnoter underveis er den samtidig opplysende og lærerik. Anya Bratberg skrev i sin anmeldelse av boken (i Kulturspeilet) at hun syntes den burde inn i den videregående skoles pensum, da all statistikk og fakta i historiebøkene gjerne kan være litt avstandsskapende. Her får vi et helt annet nærhetsforhold til hendelsene, og når det skildres fra "bakkenivå", får man jo dessuten den usminkede versjonen helt direkte. Det betyr ikke at alle kildepersonene har et negativt eller problematisk forhold til krigen, i alle fall ikke i 1914 Her ligger vel også forklaringen på tittelen; "skjønnhet" spiller på nettopp denne begeistringen og gløden mange av de stridende hadde i krigens startfase. Det var ikke måte på hvor mye positivt som skulle komme ut av dette, både på det personlige plan og på det nasjonalpolitiske plan.

Englund skriver meget godt. Denne kombinasjonen av personlige skildringer og fakta er helt uslåelig når den håndteres på denne måten. Boka anbefales for alle, og det på det aller sterkeste.

Englund og Ufredsår/ Holter og bøkene

2011-02-22T12:01:00.000+01:00

Peter Englunds "Ufredsår" (1993, norsk utgave 2010) handler om 30-årskrigen, Sveriges triumfer og nederlag, 1600 - tallets dagligliv og mentalitet, sett både med fattige og aristokratiske øyne. Den følger også en bestemt historisk person gjennom hans kontakt med hendelsene i Europa på denne tiden. Nå er nok jeg spesielt svak for nettopp denne type bøker, hvor man kombinerer historiske fakta med menneskeskjebner. Peter Englunds måte å gjøre dette på er dessuten mesterlig. Uansett må jeg anbefale denne boken på det aller sterkeste, den er meget lærerik og spennende. Og viktig. Det å tilegne seg kunnskap om tidligere tider generelt, og ikke minst nettopp historien om og rundt de store krigene, hvordan datidens mennesker forholdt seg til fenomenet krig, hva som gjorde mentaliteten så annerledes enn vår idag (..?..), er noe vi virkelig trenger. Vi trenger det for ikke å miste perspektiv, vi trenger det på en annen måte enn den vi får fra tv - og internettnyheter fra fjerne land, hendelser som vi stiller oss likegyldige til, distanserer oss fra. Til tross for at man i nyhetsbildet kan se ekte bilder av hendelsene, er det som om de likevel er nærmere, mer ekte og mer engasjerende når man leser en velskrevet bok.

Jeg elsker å lese. Men gjør det altfor sjelden. Hvorfor? Fordi jeg er så usannsynlig rastløs. Når jeg bare klarer å legge fra meg det som kverner oppe i hodet, ta en pause fra jobbing og klesvask (to ting som jo aldri gir naturlige pauser..) og sette meg ned med en god bok, er det alltid en god opplevelse. Lesing er sunt, godt og ekstremt viktig. Nå har jeg virkelig gløden. Englunds nye bok er allerede åpnet, jeg håper å bruke litt kortere tid på den enn den ovennevnte.

Dag 3: Kraftprøven - seniorene danner rammen

2010-10-31T20:56:00.000+01:00

Selve dagen. Barns Green Half Marathon. Gutta gjorde alle en iherdig innsats, de fleste med godt eller iallfall godkjent utfall. Løypa er tung. Senior Eirik perset med 4 minutter der fremme. Været var greit, riktignok med litt duskregn. Undertegnede dannet som ventet baktroppen, men løp etter planen og bra til halvveis og litt lenger. Etter ca 15 km, var det helt stopp og kun keitete jogging resten av løypa (km - tidene varierte altså fra ca 4 blank til drøyt 7, det er hva man kaller en kjempesmell). Altså nok et mislykket halvmaratonløp. Der må trenes mer! Så får man holde seg til de noe kortere løpene en stund fremover.
Seniorene (undertegnede er fremdeles for senior å regne i utlandet..) har dermed sørget for (regner jeg kaldt og rolig med..) tidenes største tidsspenn på veteranturen, ca 25 minutter fra beste til verste. Det er da noget! Historisk.
Stemningen er på topp hos alle deltakere, og kvelden er ennå ung. Vi har spist og drukket før dusjen, nå skal der spises og drikkes etter dusjen. Bloggenschluss!

Dag 2: Jogg, Krig, Fotball og Shopping

2010-10-30T23:24:00.000+02:00

Etter en kjapp engelsk frokost var det bare å skifte til løpetøy igjen, den obligatoriske joggeturen dagen imellom skulle gjennomføres. Riktignok var vi bare tre stk, men vi unnagjorde 8 km i sone 1 (rundt hele Hyde Park), tradisjonen tro. Så måtte noen av oss også få med oss både 1. og 2. verdenskrig på rekordtid (Imperial War Museum - anbefales), før det for enkelte bar av gårde til fotballstadion (undertegnede husker ikke hvilke(n) engang, ikke nok med at de delte seg i to og så to forskjellige kamper, men så bar det rett på puben etterpå for å følge en kamp der også.. hjelpe og trøste). Unge Holter brukte tiden mer fornuftig: handle for litt for mye på HMV (i den klassiske avdelingen) samt tråle hele Oxford Street i begge retninger.

Vi avsluttet dagen på en ypperlig italiensk restaurant, og har tenkt mye på hvordan vi skal klare å komme oss opp til riktig tid i morgen for avreise til turens hovedmål, Barns Green Half Marathon, med et sammensurium av norsk og engelsk tid, samt tilbakestilling av klokken i natt (vintertid). Dette blir spennende..

Guttetur i London - dag 1

2010-10-29T23:59:00.000+02:00

Vareggs veterangjeng er tradisjonen tro i London for å løpe i slutten av oktober. Undertegnede er i denne sammenheng debutant (som veteran og som turdeltaker) Første dag - og første løp - er gjennomført. Løpet, som bare er 5 km og vel sees på mest som en liten oppvarming til søndagens kraftprøve, kunne vært en god del bedre for mitt vedkommende, men det får så være. Hadde både hodepine og uggen følelse i kroppen før start, og i tillegg raste jeg ut i altfor høyt tempo den første kilometeren (uerfaren som en debutant skal være..?). Uansett var det fint å løpe i Hyde Park. Ellers er det spising og drikking, og unge Holter klarte til og med å få med seg en ekte barokk - konsert utpå kvelden: Tenoren Ian Bostridge og barokkensemblet Europa Galante med Fabio Biondi. En herlig opplevelse, flott musikk og flott musisering:-) Litt roting med undergrunnsbanen må til når man heter Christian Holter, men fant fram! (er ikke så lett når det er flere stasjoner med samme navn litt fra hverandre..)

Pappaperm

2010-10-15T16:20:00.005+02:00

Jeg er i pappaperm. Lang pappaperm. Et helt arbeidsår. Det er bare så ubeskrivelig bra. Snakk om å ha det som den berømte plomma i det berømte egget. På morgenkvisten er det felles frokost. Så sendes først fruen av gårde på jobben, deretter 2 skolebarn: en førsteklassing og en tredjeklassing (Alle tre må man passe litt på, da, at de får med seg matpakka si, sekken sin, eventuelt gymtøy eller lommebok). Så har man hus og bebis for seg selv i noen timer. Og for all del, begge disse kan by på relativt store mengder med arbeid, men noe må man jo gjøre for all den lønna man får! Makan til luksus. Værsågod, vær hjemme med den nydelige babyen din, du, lønna di kommer inn som vanlig.

Om jeg er for enda flere pappauker? Hm. Jeg må jo si at i et ellers tannløst og feigt statsbudsjett var de to pappaukene av de beste punktene. Der viser jo regjeringen i det minste en slags retning, en mening, de våger noe! Både miljø - og kultur"satsningen" er derimot en del av den samme, store vitsen. Den rødgrønne vitsen. Men med foreldrepermisjonen er det iallfall litt trøkk..

Lett for meg å si, da. Vi har jo valgt dette selv, at jeg skulle få størstedelen av permisjonen og i tillegg ha litt ubetalt permisjon på slutten. Det passet for oss. Folk vet jo selv hva som er best for sin egen familie? Neppe. Jeg er ikke politiker, og trenger ikke å si at folk vet best selv. Jeg vil påstå at enda mer pappa hjemme er både samfunnsnyttig og familienyttig. Og vi trenger det, både samfunnet og familien. Det betyr naturligvis ikke at alle behøver å gjøre som oss, det må være rom for ganske stor variasjon. Men jeg liker tendensen, enda så lite "rødgrønn" jeg er.

Dette kunne man blogget side opp og ned om. Er ikke svart - hvitt, dette heller. Men at en lang pappaperm er bra for pappa (ihvertfall!), bra for barnet, bra for familien, bra for samfunnet og bra for mor, det er jeg helt overbevist om.

Pappafrustrasjoner

2010-05-19T18:34:00.003+02:00

Det er ikke alltid like enkelt å være pappa til et hunntroll på 5 år, som visstnok har en mental alder på 6,5 og skal begynne på skolen et år for tidlig, men som har valgt å beholde 3-års-trassen en stund til. Kom ikke her å si at det ikke er forskjell på unger i utgangspunktet. Da vet du ikke hva du snakker om. Det er bra å være selvstendig, altså. Stahet kan også komme godt med. Man kan lære en hel del, for eksempel. Sykle, knyte skolisser, gå fiskebein opp skibakken. Men det kan være en tålmodighetprøve å takle denne staheten i kombinasjon med et velutviklet temperament samt behovet for å gjøre motsatt av det hensiktsmessige til enhver tid og selvfølgelig vinne alle kamper. Temaet kan være hva som helst; leggetid, start på måltider, gjennomføring av måltider, sluttføring av måltider, oppstandelse, komme inn til kvelden, bli med hjem fra barnehagen. Og evnen til å være en "really annoying kid sister" kunne man skrevet bok om.

Men så er´a jo god og, da. Helt fantastisk, i grunnen. Og det er sikkert en hel masse grunner til dette opprøret som jeg burde ha sett. Kanskje ble det litt vanskelig med dette nyeste familiemedlemmet, som hun jo absolutt er svært så opptatt av, men likevel? Eller er jeg for lite sammen med henne? Hever jeg stemmen for raskt? Er jeg for opptatt av alle grensene som skal settes? Eller er grensene for sløve?

Lytte til, prate med, forklare for, være forståelsesfull overfor, blabla, høres fint ut i teorien. Selvsikkerheten og den selvsagte logikken til en bestemt 5 - åring er verre å hamle opp med enn de mest krampaktige, temperamentsfulle og velformulerte sosialister (..)

Må jo bare gi det man kan av kjærlighet, omsorg og velment oppdragelse. Og ikke glemme å be om styrke og visdom fra Han som har skapt henne.

Mirakel

2010-02-07T20:44:00.002+01:00

Det finnes neppe noe vakrere. Kan ikke komme på noe. Et barn, snart 5 dager gammelt, sovende på armen min. Glatt hud. Munnen halvåpen. Rolige, men hyppige inn - og utpuster. Små, hvite prikker på den lille, runde nesa. Små hårtuster som stikker opp liksom tilfeldige steder på det lille hodet. Enda lett flattrykkede ører. Røde utslett på haka. Perfekte utslett. Pysj med små løver, krokoer og sjiraffer på. Små, ujevne grynt og sukk.

Pappa kjenner det i armen nå. Mirakel på venstre arm, blogger med høyre hånd. Vil ikke legge miraklet fra seg.

Nytt år, nye muligheter

2010-01-02T19:05:00.002+01:00

Nye muligheter til å sove for lite. Bekymre seg for mye. Rote seg bort i perspektivskalaen. Syte og klage. Spille toner i hytt og skvatt. Pådra seg skader. Kjefte og krangle. Være generelt mistenksom og misunnelig. For å nevne noe.

Eller. Kanskje. Omvendt. ?.

Uevner og ikkesanser

2009-10-02T02:29:00.004+02:00

Stockholm. Jeg eier ikke retningssans. I dag løp jeg meg bort, i verdens enkleste trasé. Ikke første gang, akkurat. Hvordan skal jeg kunne vite hvor hva er når jeg har svingt 15 grader hit og 23 grader dit og 147 grader neste gang? Helt umulig. Går ikke. Men løpe i fremmede byer, det skal jeg. Uansett. Finner jo fram til slutt. Kanskje.

Det var retningssansen. Så var det konversasjonsevnen. Den glimrer også med sitt fravær. Altså, det å snakke med folk en ikke kjenner, om et eller annet, hva som helst. Håpløst. Kan du ikke bare snakke da? Det er jo mye verre om det blir pinlig stille, eller om den andre personen spør deg om masse greier og du ikke virker interessert tilbake i det hele tatt? Jada, neida.

Det er visst natten for oppramsing av evner Christian ikke har, og som gjerne alle andre har, da (liksom). Og da må jo evnen til å legge unødvendige tanker, saker, hendelser og bekymringer fra seg av og til, nevnes. Her skal grubles. Til alle døgnets tider. Over de minste og ubetydeligste ting. Gnage gnage. Gruble gruble. Snakke med seg selv. Bruke lang tid på å sovne.

Det finnes enormt mye mer. Men det finnes også evner jeg faktisk har.

Midtpånattablogg, Solna, Stockholmish, Sverige. Natta.

Politikk, religion, krig og fred og sånt

2009-08-02T07:53:00.003+02:00

Det er snart valg. Unge Holter har som alltid et lett valg mellom partier. Det viser seg på valgomatene også. Men du kan ikke dermed sette meg i noen bås. Det er isåfall ikke særlig trangt i den båsen, har jeg merket. Kristenkonservativsosialistbåsen, liksom. Er vel i det minste ikke så mye såkalt liberalisme inne i bildet, da. Så vet jeg i det minste noe jeg ikke er? Men skal man begi seg ut på å definere liberalisme, kan man fort bli forvirra. Vel, en av mine unge fettere er uttalt liberalist, og han har jeg ikke mye politisk til felles med, ihvertfall.

Det er godt mulig at jeg bare ønsker å være litt spesiell, altså. Men jeg skjønner ikke helt hva folk driver med. En ting er at sosialistene vil ha kristendommen utradert. Det er uforståelig nok. Men at kristne stemmer for kutt i alkohol- og bensinpriser og rasering av norsk kulturliv? Kutt bistanden og gi oss lavere skatter? Ere mulig?

Konservativ? Teologisk sett, ja. Men politisk sett, nei, ikke noe særlig. Tror jeg. Sosialist? Nei, den er for drøy. Liberalist? Definitivt ikke.

Jeg kunne ha gått mer konkret inn på politiske standpunkter her. Det dropper jeg. Ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg ikke har hele dagen fri. Og valget den 14. september er uansett enkelt. Måtte bare bable litt.

Kardemomme

2009-06-27T08:53:00.003+02:00

Likegyldighet. Samfunnet er gjennomsyret av det. Norge er av de aller verste. Det er helt utrolig hva vi lukker øynene for, hva vi bevisst eller ubevisst velger ikke å se. Det er ikke så nøye. Det er ikke så farlig. Det har ingen betydning hva jeg sier eller gjør uansett. Det har ikke noe å si hva man tror på. Hva man gjør. Bare man ikke plager noen.

Jeg liker ikke Kardemommeloven. Den er tannløs, uten initiativ, uten iver, uten kraft, uten kjærlighet.

Perspektiv

2009-06-13T08:27:00.003+02:00

Hodet er komplisert. Noen jeg kjenner godt både tiltrekkes og plages av de minste og største utfordringer. Faglige utfordringer. Gudsrelaterte utfordringer. Mellommenneskelige utfordringer, ikke minst. Utfordringene kan være store i seg selv, men ofte er de i utgangspunktet ganske små. Noen kødder med perspektivet ditt. Som om ikke du klarer å kødde det til på egenhånd, liksom.

Gud har bra perspektiv. Ikke så rart, kanskje, hvis man ser for seg Han der oppe og oss her nede. Men Gud er her nede også. Med perspektivet i orden. Jeg tror at vi er skapt til å leve i samfunn med Han. Det er to ting jeg er helt avhengig av: Guds kjærlighet og fyfo ute i naturen. Særlig det første, naturligvis, men det er utrolig hva en svett tur i Guds frie natur kan gjøre med det skeive perspektivet. Fysisk og mental helse. Dritbra.

Plagedager

2009-05-27T18:08:00.004+02:00

Noen dager er bare sånn. De blå tonene blir litt for blå. De røde tonene blir litt for røde. Ordene som kommer ut blir litt surere enn de som var inne i hodet for litt siden. Kaffen blir for sterk. Den minste lille ting tar en evighet. Og skulle det være noe positivt i gjære, er det borte på et blunk. Regnet pøser ned, ikke akkurat når regnbuksa er på, men definitivt når den er tatt av igjen. Skal man gjøre med en sånn dag da? Krølle den sammen, hive den i søbbelbøtta og gå ut med den i den store containeren med en gang? Kanskje ringe til BIR og true dem så de kommer og tømmer, bare sånn for sikkerhets skyld? Hm. Gruble. Nei. Ikke noe hakunamatata her i gården.

Prioriteringer

2009-05-11T18:47:00.005+02:00

Jeg bruker av og til endel krefter på å tenke på og gruble over hva jeg skal prioritere å gjøre først av alt jeg skulle ha gjort, og hvordan jeg snart skal få kontroll over livet, slik at alt liksom bare kan flyte. Av og til får jeg tatt et skikkelig tak. Da dukker det opp en hel del andre ting som jeg "må" gjøre, bare på et litt annet nivå, et nivå som jeg ikke har turt å tenke så mye på. Så hoper det seg opp igjen, og detter ned på det første nivået, der hvor det pleier å være. Det finnes et enda lavere nivå også, har jeg merket.

Det klokeste mennesket som har satt sine ben på jorden sa en gang noe som treffer denne utfordringen midt i blink (Matteus, kap. 6, vers 33). Det er faktisk det eneste som fungerer, som skaper flyt. Her er det to viktige aspekter: Det mentale aspektet, at man rister litt i sitt eget perspektiv på livet, og lettere kan se hva som er viktigst, senke stressnivået. Men også det konkrete aspektet: Jeg vet at det faktisk fungerer å ta dette verset helt bokstavelig, å helt konkret søke Gud først. Det gir velsignelse over alt "det andre". Det er et løfte. Jesus holder løftene sine. Men jeg må stadig komme tilbake til dette, jeg glemmer det ofte. Eller lenge. Man må av og til bare bruke hodet og gjøre det!

2009-05-03T08:41:00.000+02:00

Gud er god

Uskrevne regler og feil muskulatur

2009-05-01T15:32:00.000+02:00

Når jeg ikke kan løpe, pga den teite foten, må jeg sykle istedet. Sykle er forsåvidt morsomt, men det er så mye man skal tenke på og kunne. Man må kunne skifte dekkslanger (fort..), bremseklosser og felgbånd, kunne teknikken med å sette skoene fast i pedalene på et øyeblikk, være akkurat passe dristig i trafikken, ha god nok balanse, unngå alle humper og sprekker og steiner og glassbiter i veien, kunne alle tegn og "regler" om å kjøre i felt (når skal man bytte på å dra, når er det lov å rykke fra, er det greit å snike seg inn i dette feltet her..?) Og hva hvis kjedet hopper av?

Så er det jo selve arbeidet med å trå, da. Vondt i låra, både foran og bak og på siden. Melkesyre. Lang tur, vondt i rumpa, stiv i skuldrene, sliten i ryggen. Tørst. Sulten. Melkesyre. Det er leggene jeg har muskler i, ikke låra. Og andpusten blir man jo bare hvis det kommer en laang, bratt oppoverbakke. Men det hjelper jo ikke å ikke være andpusten, hvis beina er helt gele.

Men sykle, det skal jeg. Helt fra Bergen til Voss. Idiot. Glad idiot.

Knøttesang

2009-04-29T23:35:00.000+02:00

Det finnes noen ting, men ikke så veldig mange, som kan måle seg med 10-11 knøttesangere som klapper og synger og danser og smiler og ler og gråter og ser på deg med store, forundrede øyne. Kjedelig er det iallfall ikke. God trim er det derimot, selv for en godt over middels trent musiker, man må hoppe og danse og gjøre bevegelser samtidig med at man synger veldig tydelig tekst hele tiden. Litt strev og stress er det. Men det er så til de grader verdt det, bare for å få oppleve litt ekte musikkglede. Og fortelle en bibelhistorie til (ganske) lyttende ører.

vp

2009-04-29T21:56:00.000+02:00

Det er jeg som er vinglepetter. Blogg her og blogg der og blogg her.